5 / 27
ARNOLD HAUKELAND
ROMFART OG ABSTRAKSJON
Arnold Haukeland var med på å prege debattene på
1960-tallet, blant annet kretset diskusjonene rundt
modernismen og det non-figurative formspråket. I denne
sammenheng er Haukeland regnet som en av de første
skulptørene som tidlig våget å utforske abstraksjonen.
I begynnelsen av sin karriere arbeidet Haukeland i et
figurativt formspråk, men etter en reise til Hellas fikk han
en oppvåkning hvor han opplevde at den greske antikken
ikke reflekterte samtiden. Kontrasten ble enda større da
Haukeland besøkte Venezia biennalen på vei hjem fra
Hellas, han omtalte med begeistring den moderne
kunsten han så der. Haukeland formidlet sine inntrykk
som et sjokk – det var et «patetisk møte med fortiden».
«Jeg fikk en voldsom trang til å bruke romfartens og den
moderne tids enkle figurasjoner og symboler».
Tiden var preget av romfarten, i 1957 skjøt
Sovjetunionen romsonden Sputnik I ut i rommet. Sonden
var med sitt blankpolerte metalliske og sirkulære form
med fire radioantenner - en sensasjon. At Haukeland
henviste til romfartsalderen i forbindelse med at han
lagde «Air» er ikke overraskende. Romalderen preget
samtiden sterkt, også populær- og høykultur lot seg rive
med. I årene fremover skulle romestetikken prege musikk,
design, arkitektur og kunst - en ny tidsalder åpnet for nye
tendenser i billedkunsten.
«Air» bærer Haukelands visjon om romfart. Den folder
ut sine perforerte »vinger» i polert stål og strekker seg
mot alle himmelretninger. Formene får en til å tenke på
linjene til et futuristisk romskip blandet med overflaten
til en meteoritt. Kort tid etter at Haukeland kom hjem fra
Europareisen modellerte han «Air I» direkte i leire i løpet
av en dag. Dette stemmer godt overens med hans senere
uttalelser til Fædrelandsvennen i 1982: « «Air» på Blindern
ble laget på en formiddag…Jeg er ingen teoretiker, som
tegner og beregner. Jeg leker meg frem i rommet med
forskjellige former. Alle mine monumentalskulpturer er
blitt til i en eksplosiv tilstand hvor jeg leter og leter. Og så
plutselig er uttrykket der. Jeg har bare sansen for rom og
volum som noe medfødt, men har den trent opp, selv-
følgelig». Han sa også at: «Air» var den eneste skulptur
han hadde formgitt hvor han ikke kjente det «endelige
arkitektoniske rom». Det arkitektoniske rom skulle senere
bli en vesentlig faktor i mange av Haukelands monu-
mentale arbeider.
MONUMENTALSKULPTUR I BYROM
OG LANDSKAP EN TIDLIG URBANIST?
Haukeland var en reflektert og bestemt kunstner, han
gjorde bevisste valg og var svært opptatt av omgivelsene.
Arkitektur og landskap var noe som opptok Haukeland
helt siden studietiden på NTH (i dag NTNU). Det er
en kjent sak at han søkte seg over fra ingeniørlinjen til
arkitekturlinjen – han fikk avslag, noe som førte han over
til kunstfeltet. Hans interesse for omgivelser og arkitektur
kommer frem i prosessen rundt oppførelsen av monu-
mentalverket «Dynamikk» initiert av Selbskapet for Oslo
Byes Vel.
«Dynamikk» ble det første monumentalarbeidet hvor
Haukeland arbeidet grundig med det omkringliggende
området. «Strandpromenadens ‘Dynamikk’ er betinget av
miljøet, havnen, autostradaen, farten…» sa
Haukeland. Han var raskt ute med å finne ønsket plass-
ering på Strandpromenaden i Frognerkilen for skulpturen.
Han var svært presis, ca. 100 meter nordvest for land-
gangen til Kongen. For Haukeland var skulpturens relasjon
til Ola Sverres nybarokke bygg – Kongen og silhuetten av
kranene på Aker brygge vesentlige aspekter han forholdt
seg til. Haukeland gjennomførte prøveoppstilling av
skulpturen i forbindelse med at billedhuggerforeningen
sammen med Kulturutvalget i Oslo Kommune ønsket et
Nansenmonument der istedenfor, de fremmet til og med
et forslag om å flytte Haukelands verk til Sjølystmessen på
Skøyen. Dette ble til slutt nedstemt etter mange om-
kamper, en lang og slitsom prosess med mange disku-
sjoner mellom byråkrater, pressen og kunstmiljøet.
I komiteen ble det sagt om Haukelands forventninger:
«Billedhuggeren ønsker monumentet plassert slik som
vist…på vedlagte fotostatkopi… Forslaget medfører at
monumentet blir stående midt mellom to tregrupper i
det 4 meter brede grønne felt mellom gangpromenaden
og gangveien langs sjøkanten. Avstanden til nærmeste
tre blir ca. 50 m. Billedhuggeren fremhever at det er hen-
sikten at monumentet skal ses glimtvis, og den foreslåtte
plassering anser har gir den forønskede virkning også når
tregruppene har vokset opp».
«Mine intensjoner er å kunne gi Oslos lille, men vakre
riviera et symbol i form av en rumskulptur som en hyllest
til havet og de hvite seil. Når høstvinden kastes inn over
oss med havets ramsalt i seg, vil jeg ønske at skulp-
turen stod og sang som en konkylie om den sol og glede
strandpromenaden vil bety for oss. Når bilkaravanene
suser forbi håper jeg at skulpturens rumformer vil kaste
tilbake et glimt av lys og aktiv form.»