gjennom de blafrende kakelysene. Rommet fylles med
ild og varme. De voksne venter tålmodig mens barnet
blir fortrolig med flammene og tør å nærme seg.
Ønsket om å skildre minne som fenomen har
vært et sentralt moment i den moderne kunstens ut-
vikling i over 100 år. Det første eksemplet i norsk
kunsthistorie er trolig Edvard Munchs
Syk Pike
fra
1885–86. Munchs rissing i bildets overflate synlig-
gjorde for første gang en kunstnerisk ambisjon om å
forsøke å male konseptet
minne
som et lag over den
faktiske scenen som hukommelsen mante frem. Gull-
vågs tilnærming til skildring av minne beveger seg på
et annet plan enn Munch. En del av hans kunstneriske
prosjekt er å bearbeide sine egne barndomsminner
med kunnskap om barnesinnets måte å oppleve og
tolke verden på. Produktet av dette blir visuelle asso-
siasjoner som så overføres til lerretet.
Personlige minner til offentlig skue
En erindring fra barndommen er ikke upåvirket av
tiden etter den faktiske hendelsen.
I ukorrigert og faktaløs form utvikler minnet seg
videre gjennom livet og glir etter hvert sammen med
andre assosiasjonsbrokker. Da Gullvåg malte sine
tankestrømmer fra barndommen på 1980-tallet, var
han nær disse opplevelsene i tid. Foreldrene var
middelaldrende, og han var barnløs. Siden har Gull-
våg selv fått to barn, er selv middelaldrende og hans
foreldre har blitt gamle. Erfaringene og erindringene fra
egne barns oppvekst har blandet seg med hans egne
barndomsminner. Dette har i løpet av kunstnerskapet
laget nye formuttrykk og helt egne bilder. Møtet med
egne barns assosiasjoner av omverdenen ble for Gull-
våg en sterk gjenoppdagelse av hans egen barndoms
tankestrømninger.
I denne utstillingen opptrer flere direkte referan-
ser til to familiekonstellasjoner de fleste er en del av
gjennom et liv: seg selv som barn sammen med
voksne foreldre, og seg selv som voksen forelder sam-
men med sine barn. De mest personlige av disse refe-
ransene er nok maleriene
Symbiose
og
Far og datter
,
som begge referer til egne barn.
Symbiose
har formalt
sett mye til felles med
Bursdagskaken
, og knytter seg
til stemningen rundt den førstefødte. Betrakteren møter
morens rolige blikk mens hun dysser barnet i søvn.
Lyset som strømmer rundt de to skikkelsene, kan være
gjengivelser av sol eller varme.
Far og datter
er i større
grad et personlig minne om nærhet. Barnet sitter på
farens skuldre og er kledd i bunad. Verden er tom rundt
de to. Slik er i alle fall erindringen. Det passerende 17.
maitoget huskes ikke, men det gjør situasjonens nær-
het. Det er de sammenflettede hendene og føttene
som ble med videre. Resten oppløses i luft.
Etterkrigsikonografi
Møtet med egne foreldres alderdom representerer for
mange også en sterk gjenoppdagelse av egen barn-
dom. Relasjonen mellom foreldre og barn beveger seg
vanligvis i en kurve, hvor nærheten er størst i begge yt-
terpunkter av livet. I begynnelsen av livet etableres
9
