Blomqvist - Arnold Haukelland

GOTISKE DIALOGER EN UEKTE ARKITEKTSØNN

I Oslo rådhus troner en byste av byggets arkitekt Magnus

Poulsson på en sokkel av hvit marmor. Bysten ble laget av

Arnold Haukeland i 1954, mens forholdet mellom

arkitekten og skulptøren var svært nært. Haukelands

karriere som kunstner var nærmest symbiotisk med arkitek-

turen, og Poulsson var en nøkkelperson. Haukelands første

store enkeltverk var rytterstatuen Friheten ved Poulssons

rådhus i Sandvika, som stod ferdig året før.

Året etter, i

1955, stod Haukelands hus i Bærum, Vallerkroken, ferdig –

tegnet av nettopp Poulsson. Haukeland fortsatte arbeidet

med Poulssons bygninger, også etter arkitektens død i

1958, og anekdotene sier at arkitekten sågar omtalte den

39 år yngre kunstneren som sin “uekte sønn”.

Bakgrunnen for Haukelands tette forhold til arkitekturen

ligger i et skjebnesvangert møte med gotikken – stil-

perioden som fremfor noen dyrket samspillet mellom

arkitektur og kunst. Gjennom flere heldige omstendigheter

fikk Haukeland allerede som 26-åring anledning til å jobbe

med utsmykning av Nidarosdomens vestfront. Han

beskrev selv hvordan ”...arbeidet i domkirken var en fin

skole. Jeg kom rett fra akademiet og måtte lære meg

å tenke arkitektonisk. Studiet av gotikken har lært meg

meget. Man var nødt til å ta stilling til formproblemer som

man ikke hadde beskjeftiget seg med på akademiet. Der

holder man på med en nærsynt naturalisme, som man

vanskelig kan føre videre i den kunstart som jeg interes-

serer meg mest for, monumentalkunsten.”

MONUMENTALKUNST OG GENIUS LOCI

Den gotiske katedralen var på mange måter monu-

mentalkunstens arnested. I boka ”Meaning in Western

Architecture”, skriver arkitekturteoretikeren Christian

Norberg-Schulz om hvordan de gotiske kirkene skapte

en allegorisk fortelling om skaperverket – alle bygningens

enkeltdeler var en del av den samme helheten:

“architecture, sculpture and painting were unified … in one

of the greatest achievements in the history of mankind”.

Christian Norberg-Schulz er også teoretikeren som har

beskrevet ideen om stedets ånd, eller genius loci – hvor-

dan hvert sted har en unik identitet, som innbefatter land-

skapstrekk, atmosfære og historie. Hans teori innebærer at

kunsten og arkitekturen både kan fange og uttrykke denne

stedsidentiteten. Tanken er beslektet med den gotiske

monumentalkunsten: arkitekturen og kunsten får begge en

slags allegorisk funksjon som uttrykker, eller gjenskaper, en

helhetlig fortelling om stedet.

Haukelands arbeider har en liknende ”gotisk” sensibilitet

for sted og arkitektur – og hans interesse for dialog med

stedet og arkitekturen kan spores fra hans første og mer

naturalistiske arbeider til de senere, abstrakte monumen-

talverkene.

STEDSTILPASNING I

FORSKJELLIGE FORMSPRÅK

I Haukelands første store monumentalverk, rytterstatuen

foran rådhuset i Sandvika (Friheten, 1953), spekulerer han

selv om hvordan bygningen formet hans ideer: “Ideen

[kom] dalende av seg selv. Kanskje var det et bilde av

rådhuset i Sandvika som inspirerte meg.” Poulssons rådhus,

som først ble tegnet i 1913, deretter på nytt i 1925, bærer

preg av å ha blitt til i en overgangsperiode. De klare vol-

umene har trekk av både den skandinaviske 20-talls

klassisismen og modernismen. Mens ornamentikken har

tydelige gotiske elementer, såvel som nasjonalromantiske

trekk.

I Haukelands ”svar” til bygningen, i form av rytterstatuen,

er det også en spenning mellom klassisistiske, modern-

istiske og nasjonalromantiske trekk. Han beskriver selv

i utkastet hvor detaljert han tenker om arkitekturen:

”Rådhusets vakre arkitektur innbyr til rytmisk og plastisk

samarbeide. Huset pointerer en sterk blokkvirkning som

akkompagneres av tårnet. Buevinduene i fasaden beskriver

en rytmisk bevegelse som utløses i flaten foran tårnet

(hestens løp). Dette er i komposisjonen nyttiggjort ved

den rytmiske vektfordeling i skulpturen. Denne rom- og

rytmegjentakelse gir komposisjonen tyngde og storhet i

forhold til huset”.

Haukeland forteller også senere om det bevisste valget av

en dølahest fremfor en ”galopp-hingst. ”Ikke bare fordi det

passet hans eget temperament, men også Magnus

Poulssons, både i metaforisk betydning, som et mer

nasjonalromantisk element, og formalt (den tette og mer

voluminøse kroppen, som spilte opp mot rådhusets arki-

tektur”.

I 1959 vendte Haukeland tilbake til rådhuset og

laget et nytt monumentalverk, fontenen Elementene. Her

ser vi også helt konkrete referanser til bygningens vindus-

ornamentikk tatt opp i skulpturen. I disse to eksemplene

klarer han å oppnå et tydelig steds- og arkitekturtilpasset

dialog – selv med to vidt forskjellige formspråk, det første

mer naturalistisk og det senere mer abstrakt.

TIDLIG INVOLVERING

I flere andre samarbeid skulle Haukeland bearbeide

arkitekturen. I arbeidet med Slemmestadgården i Vika,

ferdigstilt 1959, var det en tett dialog med en annen