15 / 27
viktig arkitekt, Jon Engh, som ble avgjørende. Jon Engh
hadde tidligere luftet sin bekymring for samspillet mellom
skulpturen og arkitekturen i Norge. “Hva skal man gjøre
når arkitekturen befinner seg i 1950-årene mens skulpturen
ennu henholder seg til uttrykksmidler og kunstneriske
problemstillinger fra renessansen og middelalderen?”,
spurte han retorisk samme år.
6)
For Engh var det tyde-
ligvis bare én kunstner som var i stand til å opprettholde
samtidighet, og det var Haukeland. De samarbeidet om
prosjektet tett, og Haukeland var involvert allerede under
prosjekteringen av bygget.
7)
Med relie et ”Horisontal bevegelse” leverte Haukeland
sitt første rent nonfigurative verk – i plastbetong – og
han beskrev det i et utsagn som fremstår som en direkte
replikk til Enghs bekymringer: “De nye materialer, de nye
uttrykksformer og den nye arkitekturen gir oss en mulighet
for å nærme skulptur og arkitektur til hverandre igjen. Det
er det jeg gjerne vil gi uttrykk for,” sier han.
8)
John Engh
var en langt mer usentimental modernist enn det Poulsson
hadde vært, og ga andre premisser for Haukeland for å
tilpasse skulptur til arkitektur – denne gangen en langt mer
abstrakt modernisme i arkitekturen enn den i rådhuset i
Bærum. Og Haukelands verk tok opp byggets monotone
rytme, men ga det mer lekne bevegelser, han innførte
plastbetong som materiale, og han ga arkitekturen en
ekstra dimensjon gjennom spillet av lys og skygge.
I løpet av det neste tiåret jobbet Haukeland med et annet
verk som kanskje markerte det mest integrerte arbeidet
han gjorde med arkitekturen. I Storebrand-bygget i Vika,
tegnet av svenske Lund & Valentin arkitekter, fikk han
jobbe både med monumentalkunst i form av den eks-
pressive Fuglen (1962-1970) som danner et slags midt-
punkt og motstykke til den buete bygningskroppen på
utsiden. Men det kanskje mest interessant verket skjer på
innsiden, der Haukeland får utsmykke rekkverk i både trapp
og på mezzanin. Relie ene, som strekker seg mellom
søylene på mezzaninen, har lekfulle, rytmiske mønstre og
former som utfyller, utfordrer og punkterer den halvpom-
pøse lobbyarkitekturen. På mange måter kan vi si at arki-
tekturen og skulpturen her går fullstendig opp i hverandre.
CODA HAUKELAND I
Hadde Arnold Haukeland virket som kunstner i 2016,
hadde han antakelig måttet utfordre en annen hegemonisk
idé om forholdet mellom kunst og arkitektur, slik han på
40-tallet gjorde monumentalkunsten til et opprør mot en
”nærsynt naturalisme”. I gotikken fant han en symbiotisk
dialog som gjorde helheten mer meningsfull enn de
enkelte delene i seg selv, der konteksten ga mening til
verket.
Den o entlige kunsten har i dag et stort fokus, med
KORO (Kunst i O entlige Rom) som en sterk pådriver.
KOROs tidligere informasjonsdirektør (nå rektor ved
KHIO), Jørn Mortensen, har beskrevet hvordan organi-
sasjonen, kanskje under påvirkning av Haukeland, var blitt
gjennomsyret av en idé om et helhetlig, genius loci i møtet
mellom kunst og arkitektur.
9)
Men de siste årene har man
i økende grad sett en dreining bort fra det stedsbaserte
samspillet mellom arkitekturen og kunsten. I stedet har vi
fått mer diskursive, performative og konseptuelle praksiser
som utfordrer arkitekturen på andre måter enn det for-
male. Idealet om en slags gotisk helhet, der kunst og
arkitektur kan sees på som deler av samme fortelling, er
erstattet av at kunsten isteden ønsker å legge til sin egen
fortelling, bakenfor eller ovenpå arkitekturen.
Dermed står vi i dag muligens overfor det man med
Haukelands begrep kan beskrives som en ny form for
”nærsynt naturalisme” – en kunst som insisterer på
viktigheten av sin egen representasjon av virkeligheten, sin
egen historie, uavhengig av sted og arkitektur. Haukelands
monumentalkunst står som et sterkt eksempel på at en
meningsfull dialog er mulig, at en tilpasning til kontekst er
mulig – uten at kunsten på noen måte blir underordnet.
Martin Braathen,
Redaktør, Arkitektnytt
1) Haukeland skal også ha søkt om å få avslutte sitt påbegynte
ingeniørstudium ved NTH i 1953 – men ved arkitektlinjen. Dette
skal ha blitt avslått fra skolens administrasjon. Se Svein Aamold,
Arnold Haukeland – Liv og verk, magisteravhandling UiO 1992,
Bind 1, s. 159.
2) Haukeland leverte arbeider til flere av Poulssons bygg, blant
annet relieer til konferansehotellet Lysebu. Se f.eks. Aamold, Bind
1. Vedlegg s. 18.
3) Christian Norberg-Schulz, Meaning in western architecture,
Studio Vista, London, 1974, s. 96.
4) Aamold, Bind 2. S .23
5) Aamold, Bind 2. S. 28
6) Erik Egeland intervjuer Engh i Morgenbladet september 1959,
sitert i Erik Dæhlin, Arnold Haukeland, J. M. Stenersen Forlag, Oslo
1980, s. 24.
7) Dæhlin, s. 40.
8) Dæhlin, s. 20.
9) Sitert fra artikkelen Migrerende stedsånd, på
kunstkritikk.no,
07.04.2016.