73 / 84
gjorde meg glad at han hadde verdsatt den.
Innimellom tuslet jeg også rundt og tittet på hva
han hadde prydet leiligheten med, bl.a. en stor
Moliere-plakat. Av og til stilte jeg ham konkrete
spørsmål, og han tenkte lenge over det. Det kun-
ne gå et kvarter eller en halv time... så kom svaret
– kortfattet og presist som alltid - akkurat som
i gamle dager. Jeg tok noen bilder og funderte
videre over ting jeg lurte på. I dag tror jeg denne
stille tiden vi delte da var den viktigste tiden vi
hadde sammen. Mange ting rundt
Christer ble klarere, både hans ettertenksomhet,
hans sensitivitet, hans respekt og omsorg... og
ikke minst hans evne til å betrakte og hans empa-
ti. Hva Christer hadde jobbet med, slik jeg forsto
ham etter hvert, var ham selv. Han hadde funnet
frem til disse rådene han ga, men uten forklaring.
Det var vår oppgave å finne våre svar, tørre å
utsette oss selv for vår indre sannhet – det han
kalte «personlig sannhet», som jeg skrevet om
i Aftenposten. Senere på kvelden fikk Christer
besøk av mange flere fotografer som kom til
Stockholm for å delta eller besøke Planket-ut-
stillingen. Mens vi sitter rundt et bord spurte jeg
Christer om jeg kunne få noen bilder av ham,
ettersom han fikk jo mange bilder av meg da jeg
studerte på Fotoskolan. De beholdt jo bildene
man leverte hver uke. Christer tok en bunke av
sine klassiske fotografier og ba meg plukke ut de
jeg likte. Det ble et vanskelig valg så jeg plukket
ut de jeg syntes best om og håpet at Christer
kunne velge et eller to han ville gi meg. Christer
bladde ganske raskt gjennom dem og sa «Du har
gjort et mycket bra valg. Du får dom här.» Jeg
fikk nesten sjokk og følte at jeg hadde tigget til
meg noe jeg ikke fortjente. Men Christer ville at
jeg skulle ha dem. Det viste seg å være 40 vinta-
ge kopier, cirka 30x40 cm, og nå i ettertid tror jeg
han faktisk mente at jeg fortjente dem.
.. PLANKET I STOCKHOLM
To dager etter mitt besøk hos Christer
Strömholm åpnet den svenske fotografen Bruno
Ehrs en alternativ fotoutstilling på et plankegjer-
de på Söder. Det var den svenskamerikanske
fotografen Neil Goldstein som fikk idéen i 1982,
etter modell av den årlige kunstutstillingen på
Washington Square i New York. Sammen med
noen venner hadde Goldstein og Ehrs invitert 130
fotografer som fikk en meter hver av plankegjer-
det. Utstillingen ble en stor suksess og ble besøkt
av omtrent 8000 nysgjerrige. Utstillingen i 1983
ble arrangert av en ny arbeidsgruppe, og Ehrs
hadde igjen det administrative ansvaret. Det var
invitert 190 fotografer og bildene skulle henge fire
timer den første dagen (lørdag). Bildene ble tatt
ned over natten og hengt tilbake fire nye timer på
søndag. Under avslutningen på søndag ble noen
bilder loddet ut. Under utstillingen hadde flere
satt opp små «boder» hvor man fikk tilbud på
fotolitteratur, plakater eller ka¬e. Det ble et slags
marked hvor mange fotografer tra¬ kollegaer
de ikke hadde tru¬et tidligere - stemningen var
høy. Det ble også produsert en egen katalog til
Planket-utstillingen hvor hver fotograf fikk med
ett bilde. Katalogen ble solgt til inntekt for selve
utstillingen. Christer deltok naturligvis. Han var
også blant de som hadde gitt bilder til lotteriet.
Midt i kaoset, blant fotografer og andre besø-
kende satt han på en stol, med begge hendene
hvilende på stokken sin. Jeg hilste og takket for
sist, og spurte hva han syntes om utstilling. Han
svarte med et bredt smil «Jag tycker presis som
du ... fast tvert om.»
En stund senere ringte Christer til meg i Oslo.
Han fortalte at Haakan (Elofsson), Anders
(Petersen) og han selv hadde startet noe de kalte
for «verksamheten... så när myndigheterna ringer
och frågar om det finnes en verksamhet där, så
seier vi bara Javisst!» Deretter fortsatte han med
følgende beskjed: «Robert, du ska veta at vi hol-
der et öga med dig ... hej då!» Det var naturligvis
en spøk. Haakan sa han ikke var informert om
dette, og mener selvfølgelig at Christer diktet
opp dette i øyeblikket. Han sa at det var en typisk
spøk, et spontant innfall av Christer... en måte for-
telle at han tenkte på meg. Haakan mener dess-
uten at Christer holder øye med ham fremdeles,
for både han og Anders Petersen var med og bar
kisten til Christer da han ble begravet, og begge
fikk en liten Kodak filmboks med gul skrukork –
Bruno Ehrs med egne bilder på planket bak seg
Christers bilde loddes ut
Neil Goldstein sitter foran sine bilder Christers bilde på Planket
Christer sitter med Joakim til venstre