74 / 84
som inneholder litt av Christers aske. Haakan,
som på 1980-tallet arbeidet tett med Christer
og kopierte bilder for ham, har plassert den lille
«urnen» på en egen liten hylle i hjemmet sitt.
MODERNA MUSEET I STOCKHOLM:
SEKUNDER AV MITT LIV
Da Moderna Museet i Stockholm skulle åpne
den største utstillingen av Christer Strömholm
(som kanskje var den tredje i Private bilder-seri-
en?), valgte Christer å kalle den «9 sekunder av
mitt liv». Jeg ble fortalt at han la sammen alle
eksponeringstidene, og de skulle altså utgjøre
omtrent 9 sekunder. Slik jeg forsto det brukte han
tallet 9 som et symbol, det største sieret og den
høyeste poengsummen han ga oss på bildevis-
ningene på Fotoskolan. I denne utstillingen viste
han frem flere av de tidligste bildene, også fra før
Fotoform, som kunstnerportrettene fra Paris, og
de abstrakte bildene. De siste årene hadde han
arbeidet med spor etter mennesker som også
endte opp i enklere former i grafiske uttrykk.
BERGEN,
INSTITUTT FOR FOTOGRAFI
Da jeg ble tilsatt som professor i fotografi ved
Kunsthøgskolen i Bergen inviterte jeg naturligvis
Christer Strömholm. Han skulle forelese for
studenter mine, samtidig som jeg stilte ut et
utvalg av hans klassiske bilder fra samlingen min.
Bergen kunstforening var nok ikke fortrolig med å
håndtere fotografiske verk, men Svein
Christiansen, som var intendant satte bildene i
ramme, og de ble stilt ut i et lite rom ved skran-
ken. Christer selv syntes dette ble bra, og Svein
spurte ham hvilke priser han hadde. Christer
sa at han ikke satte priser selv, men at dette var
overlatt til gallerier utfra markedet. De prisene
han oppga overrasket Svein storlig, men han gikk
ikke nærmere inn på temaet. Etter at utstillingen
var tatt ned fikk jeg bildene i retur, ikke i den sikre
boksen de hadde ligget i, men bare pakket inn
i gråpapir – utenpå var det skrevet med bred
tusjpenn: FOTOS.
I Bergen fikk Christer også hilse på studentene
som viste hva de arbeidet med. Samtidig hadde
vi besøk av Tom Sandberg, og han fikk god til å
snakke med Christer. For min del var det veldig
hyggelig å få besøk av min tidligere lærer (den
eneste jeg har hatt), og jeg merket meg at nå var
jeg blitt like gammel som Christer var da jeg
begynte hos ham på Fotoskolen i Stockholm.
Dette ble den siste gangen vi tra hverandre,
men da jeg ble spurt av kolleger i Stockholm
om jeg ville bidra med en anbefaling for å hedre
Christer Strömholm med tittelen professor i
fotografi, så var det kanskje det minste jeg kunne
bidra med. Og i 1993 fikk han ærestittelen
«Professor i fotografi», som han nok hadde
fortjent siden 60-tallet. Fire år senere ble han
ytterligere hedret gjennom Hasselbladprisen i
1997, bare fem år før han døde i 2002.
¨©ª ETTERTANKER
Jeg syntes jeg kjente Christer Strömholm veldig
godt, dog kanskje ikke så mye gjennom disku-
sjoner eller meningsbrytning. Jeg tror jeg kjente
ham bedre fra innsiden... fra alt jeg fikk av ham
gjennom bildene, og ganske mye gjennom hva
han ikke sa. Utenpå kunne han kanskje virke tø,
sta og bestemt. Men når det kom til stykket var
han lyttende og ydmyk i forhold til situasjonen.
Han var stillferdig og empatisk, en utrolig god
betrakter og et generøst menneske. Gjennom
bildene sine åpnet han for menneskets indre og
ofte mørke sider. Selv om han forholdt seg til
personlige opplevelser, han formidlet sine temaer
slik at andre kunne kjenne seg igjen utfra seg selv.
Uten å ligne hverken Edvard Munch eller Francis
Bacon, var også hans ambisjonen å være nådeløs
i beskrivelsen av mennesket i hans egen tid, og
av menneskets eksistensielle situasjon. Men han
valgte oftest motsatsen til det opplagte og dra-
matiske. I sitt prosjekt om døden, lette han etter
det tause skriket - hvor angsten har opphørt.
Som når vi klipper silhuetter, oppdager vi snart
at det vi har klippet bort fremdeles inneholder
det vi ville skape. Det var utfra denne forståelsen
jeg forsto ham da han svarte meg: «Presis som
du - fast tvert om»... og han visste at jeg forsto.
Hvilken vei man går for å forstå blir uvesentlig.
Det aner meg at Christer Strömholm aldri
forsøkte å finne de entydige og endelige svarene.
Men det finnes alltid en nødvendig motsats som
kan bekrefte. I sitt foredrag han holdt på Konst-
fack i Stockholm i 1983, forsøkte han å forklare
kunststudentene om sin arbeidsform:
Åpningstalen av Olle Granath
Haakan, Christer og Lars Hall prater sammen