Kanskje var det bare Arne Brimi som kunne gjøre
det. Bygge et spisested langt inne i fjellheimen
uten å sette opp et skilt som viser vei, nesten så
langt unna gjestene han kunne komme, og være
usvikelig i troen på at de ville finne fram og spise
hos ham likevel.
De fleste vil istemme at det var en vill idé, normen er jo det motsatte,
men for Arne Brimi var etableringen av Vianvang det eneste riktige.
Det var her, ved foten av Jotunheimen, han kunne realisere drømmen
om å skape sitt eget sted og sitt eget måltid. Ikke bare fordi det var
her han kjente seg hjemme, og fordi det var i denne naturen han fant
kilden til sin matglede, men kanskje mest fordi det var her han følte seg
helt fri. Drømmen om et eget sted, som han hadde båret på helt siden
han forsto at det var kokk han skulle bli, handlet jo om frihet. Frihet til
å dyrke fram et sted og et måltid som var akkurat slik han ønsket at
det skulle være.
Om han er kommet i mål?
Både ja og nei. Stedet er blitt hva han håpet på, så svaret må først
og fremst bli ja. Samtidig er det en grunnleggende tanke at måltidet
på Vianvang hele tiden skal utvikles, sammen med alle de ansatte han
er så stolt av, og i det perspektivet kommer Arne Brimi aldri i mål. Ikke
Vianvang heller. Det er hele tiden noe å forbedre, noe nytt å lære, og
sammen med respekt for historien, for råvarene, og ikke minst gjestene,
er det trangen til utvikling som skal prege stedet.
Lysten til å bli vert i eget hus har Brimi hatt med seg helt siden han
6
I N N L E D N I N G
