sto i oppvasken på Bessheim Fjellstue som 15-åring. Det var her han
for første gang opplevde hva et måltid kan skape av forventning og
glede, da kjøkkenet på Bessheim sin vane tro skulle dra til litt ekstra
og servere rype for gjestene på påskeaften. Arne Brimi fikk være med
på sitt vis, lærte av flinke og myndige damer som regjerte kjøkkenet på
fjellstua, og han fulgte hele prosessen fra grytene ble varmet opp til
måltidet var over og alle påskegjestene trampeklappet for maten. Brimi
kan kjenne lukten fra dette påskemåltidet ennå, like mye som han kan
minnes atmosfæren, og slik ble kvelden skjellsettende på så mange
måter. Han lærte hva et godt kjøkken kunne utrette, og han forsto bed-
re hvilke fantastiske råvarer som lå gjemt i den ville og litt mystiske
naturen rundt ham.
Tiden fra oppvasken på Bessheim Fjellstue til vertsrollen på Vian-
vang er fortellingen om Arne Brimis liv og dannelsesreise. Det er i
dette tidsspennet han skaper sitt eget handlingsrom, der han som
ung og lærevillig kokk rives mellom Norge og Frankrike, og etter hvert
forstår at det ikke er noen motsetninger – bare forskjeller. Derfor er
det litt misvisende når Arne Brimis navn nesten utelukkende forbindes
med norsk matkultur, det rotfestede norske, og lite annet. Å ha be-
vissthet om identitet betyr ikke at man skal utelukke det som kommer
langveisfra, snarere tvert i mot, og slik gjør Brimi det samme på
Vianvang som han ville ha gjort på et tilsvarende sted i Frankrike. Han
er opptatt av det lokale og regionale, og vil bidra til stolthet rundt det,
men tar ellers til seg det beste fra produsenter han beundrer og stoler
på i andre land. Slik blir han både snever og romslig på samme tid,
og sammen danner det grunnlaget for rausheten som skal prege mat-
filosofien og måltidet på Vianvang.
Brimi skriver selv litt om dette i boka
Tid til overs
, som kom ut i 2002.
8
